Bli med på vår 16 dager og 3.300 miles lange Wild West tur gjennom statene California, Nevada, Utah, Idaho, Wyoming, South Dakota, Minnesota, Wisconsin og Illinois.
Dag 1: Los Angeles (CA) - 0 milesVi har allerede vært i Los Angeles i to dager. Vi kontaktet Starline Tours som hentet oss på hotellet og tok oss med på en full dags sightseeing i Los Angeles. Dagen etter tok vi taxi ned til Santa Monica beach og vasset i Stillehavet før vi stakk innom Route 66 Riders for å handle hjelm og hansker. På kvelden samler Trond oss i respesjonen der vi får hilse på alle de andre deltagerne. Trond går gjennom hele turen og informerer om kjøreregler i USA, hvordan vi skal kjøre i formasjon, osv. Vi blir også betrygget da vi hører at guiden foran har radio kommunikasjon med følgebilen bak. Trond sier at vi bare skal ta det med ro og ikke haste gjennom lyskryss ol for å holde følge med gruppen. Dersom vi blir splittet skal vi bare kjøre rett frem til vi tar gruppen igjen. Guiden foran vil få beskjed om å stoppe til vi igjen er samlet. PS: Dette viste seg å fungere helt perfekt og ville ikke vært mulig dersom guide og følgebil ikke hadde hatt kommunikasjon seg i mellom. (En kamerat har kjørt med et annet norsk selskap som ikke hadde kommunikasjon, der ble gruppen splittet og forsvant for hverandre stadig vekk. Mye tid gikk tapt på den måten). Bussen skal hente oss kl 8:00 neste dag for å kjøre alle sammen ned til utleier.
Dag 2: Los Angeles (CA) – Santa Maria (CA): 157 miles
Vi deler oss i to grupper; den ene sjekker ut sykler og den andre går for å handle utstyr. Vi stiller oss i den første gruppen siden vi allerede har handlet det vi trengte dagen før. Alle skal samles 10:30 for en siste gjennomgang før vi legger ut på tur.
Vår sykkel er en sølv/svart Ultraglide med stereoanlegg både foran og bak. Jeg sjekker km-telleren, sykkelen har gått 650 miles og er akkurat innkjørt og har fått sin første service. Mens vi pakker toppboks og sideveskene på sykkelen kommer Scratch (vår andre guide i tillegg til Trond) med følgebilen. Det er et imponerende syn; bilen er tolv meter lang og over fire meter høy. I garasjen bak er reservesykkel på plass, i tillegg er det plass til nok en sykkel foruten all bagasje. I kabinen foran er det plass til 10 personer. Bilen har både radiokommunikasjon og satellitsamband, samt egen ”bensinstasjon” og luftkompressor. Her mangler det ingenting.
Alle er samlet og ferdig pakket kl 10:30 og Trond går gjennom opplegget for den første dagen. Jeg er ikke lenger så nervøs, bare litt kribling i magen før vi legger ut på våre første av 3.300 miles gjennom Amerika. Det er en fin gjeng, mange ektepar, og vi er alle i alderen 40 til 70. Jeg tror eldstemann er 72 år, sprekt gjort å legge ut på en slik lang tur.
Vi er nå alle på syklene og Trond ordner formasjonen slik at de med minst kjøreerfaring ligger først etter Scratch. Sidsel og Frode er også med som guider og Scratch og Frode veksler på å kjøre først. Alt er gjennomtenkt og nå gleder jeg meg virkelig til å legge i vei. På vei ut fra Route 66 Riders kommer det to politibiler og stanser all trafikk slik at vi slipper gjennom det første lyskrysset ut på Highway One. Nå føler vi oss virkelig som VIPs.
I behagelig tempo kjører vi nå med Stillehavet kloss i veien på venstre side, her er mange lyskryss, men Scratch, Frode og Trond passer på at resten av gruppen venter dersom vi blir splittet av rødt lys. Det fungerer perfekt. Etter ca en times kjøring kommer vi til bikerstedet Neptune’s Net der vi tar en times lunch. Solen skinner og det er 25 varmegrader, fra høyttalerne på Harleyen spiller Lynyrd Skynyrd ”Sweet Home Alabama.” Livet er herlig.
Vi fortsetter en halvtimes tid til Santa Barbara før vi tar av Highway 1 og kjører oppover fjellene mot Cachuma Lake. Hele tiden på flotte tofelts veier med liten trafikk. Etter en rast ved innsjøen tar vi av til venstre og kjører gjennom den koselige byen Solvang. Her vaier de danske flaggene på rekke og rad og vi føler oss nesten som hjemme. Utenfor Solvang tar vi over på Highway 101, gjennom nydelige landskap, til vi ankommer hotellet i Santa Maria. Før vi har rukket å parkere syklene er Trond på plass med nøkler til hotellrommene. Dette er nok et bevis på at alt er godt tilrettelagt og fungerer prikkfritt. Hotellet er koselig, rommene er store og rene med to gigantiske dobbeltsenger. Vi parkerer sykkelen rett utenfor rommet, tar en kjapp dusj og møter resten av gjengen ved bassenget. Stemningen er veldig god og Scratch, Frode/Sidsel og Trond går gjennom dagen og neste dags opplevelser. De får spontan applaus, samtlige deltagere er veldig fornøyd. Vi tar en middag på restauranten ved siden av hotellet og avtaler å starte kl 7:00 neste morgen. Da skal vi kjøre Highway 1 helt opp til San Francisco.
Helt nye sykler linet opp foran butikken
Eier Glenn Bartels til høyre, mekaniker Alex i midten
Scratch og Trond (guider) med Harley Russel fra Route 66 tur
Sidsel og Frode er også med som guider
"Besnsinstasjon" i følgebilen
Følgebil
Luftkompressor i følgebilen
Reservesykkel og bagasjeplass i "garasjen"
På vei mot Malibu på Pacific Coast Highway
Lunch på Neptune's Net utenfor Malibu
Enslig surfer - Stillehavet
Den "danske" byen Solvang
Nydelig landskap - nydelig temperatur
Dag 3: Santa Maria - San Francisco: 280 miles
Kl 7:00 er vi avgårde, i dag skal vi kjøre hele 280 miles langs Highway 1 opp mot San Francisco. Solen skinner i dag også, det er 18 varmegrader og litt kjølig drag fra havet. I San Luis Obispo tar vi av fra HW 101 til HW 1 og klatrer langsomt oppover mot Ragged Point. Vi stopper her en time for lunch. Veien videre går oppover med massevis av svinger. Det er lite trafikk og helt nydelig vei å kjøre motorsykkel på. Etter Big Sur flater veien litt ut og trafikken øker. Vi nærmer oss San Francisco, og den siste biten inn mot byen er vi igjen tilbake på HW 101. Følgebilen kjører først inn mot San Francisco, den er lett for alle deltagerne å se. Her er mye trafikk, men vi ligger samlet i en fil hele veien til motellet. I morgen har vi fri til å gjøre det vi vil, klokken er litt over 16, og etter å ha plassert bagasjen på hotellrommet tar vi en rusletur i San Francisco.
Lunch Ragged Point
Dag 4: San FranciscoHentet billetter for Alcatraz i går på Pier 33, hvor vi forsøkte flere køer før vi lyktes.. Startet dagen med frokost k. Med noe forsinket pick-up kom vi igjen til Pier 33, hvor vi i en blanding av sol og tåke tok fergen ut til Alcatraz. ”Volantaire” Kathy forklarte oss litt om fangeøya. Vandret oppover gangveiene til selve fengselet, flotte blomster på begge sider av veiene, sikkert plantet av fanger. Masse sjøfugl, med små unger over alt. Al Capone og 50 andre fanger ble sendt østfra uten forvarsel i tog til San Francisco. Fortsatt lenket i tog (med båt til øya) ankom fangene til Alcatraz i hemmelighet, men likevel sett av en betjents datter.Fengselet kunne romme over 350 fanger, men snittallet var ca 220. Alcatraz ble stengt i 1963, og siste fange skulle ha vært tilstede i dag for å signere sin livshistorie – bok, men så han ikke. På båten tilbake skimtet vi tårnene på Golde Gate.
Ny pick up buss og vi var i gang med San Francisco sightseeing. Kunnskapsrik, pratsom sjåfør /guide tok oss først til Golden Gate. Imponerende byggverk fra 1938 (bygget 1934-1938)) med to digre ”hoved-wire”, som hver og en inneholdt over 27000 enkeltwire ( enkelt wire ca 4 m/m i diameter); noe til clutch-wire! Deretter var vi en tur ved en sandstrand, hvor vannet var noe kjølig for bading. Guiden viste oss byens parkanlegg i enorme områder med mange muligheter for fritids-syssel. En liten rundtur i China-Town, som består av mange kvartaler med spisesteder og et yrende handelsliv. Deretter på kryss og tvers i stupbratte gater med flotte kvartaler med bolighus i mange forskjellige stilarter. Inngangen til enkelte gater var for krapp for bussen, den ville hengt fast på midten. Guiden fortalte om gullrushet som startet i 1848, da San Francisco økte fra 500 innbyggere til 50000 i løpet av 2 år.
China town ble besøkt om kvelden for å spise oss mette, og flere miles ble tilbakelagt, både opp gate og ned gate. Flott dag og vi gleder oss til å kjøre videre i morgen.
Dag 5: San Francisco - Lake Tahoe: 220 miles
Så var det ut i trafikken igjen som er ganske heftig med flere kjørebaner og biler inn og ut av kortesjen vår. I tillegg føler vi oss ganske små med trailere på hver side som gir oss en følelse av å bli sugd inntil dem. Vi ble samlet og spredt gang på gang, men alt gikk fint og fra første stopp var vi samlet. Landskapet og temperaturen endret seg hele veien fra svære jordbruksområder til sumpområder til å kjøre gjennom skog. Gjennom Sacramento økte trafikken igjen, men nå har vi så mye erfaring alle sammen at det ble et kakestykke (piece of cake).
Da vi kjørte innover i landet forandret temperaturen seg fra norsk til over min kroppstemperatur, så alle kjørte ganske lettkledd etter første stopp. Etter Sacramento steg terrenget og veien ble mye mer MC vennlig, med norsk vei, møtene trafikk, og mange svinger. Skogkledde åser og en elv på høyre side. Vi stoppet en plass på veien likte ikke Trond sin store bil så vi ble ”anmodet” om å kjøre videre, mens jeg var inne og kjøpte is. Da jeg kom ut for å nyte isen var alle de andre klare til å kjøre så isen fikk jeg bare smakt på før jeg måtte kle på meg kjøreutstyr. I mellomtiden kjørte resten av gårde, men Marit og jeg sto igjen og forsto ingenting. Vi ble liggende bak en stund , men det gjorde ingenting for da kunne vi utnytte de fine svingene før vi tok igjen de andre.
Nå nærmet vi oss Lake Tahoe og målet for dagen som viste seg å være et område for skiutfoldelse om vinteren. Vi tok inn på Ambasador motor Lodge der var det like store rom og senger som vi var blitt vant med. Alt er stort i Amerika. Her ble det en rolig kveld der vi bestilte oss en pizza og innkjøpt rødvin som vi drakk i plastglass. En rolig rusletur for å se området stoppet vi opp ved en spillebule som viste seg å være gedigen. Fikk litt inntrykk av Las Vegas, men klarte å styre oss. Ble en tidlig kveld, god natt! P.S Fjellet vi kjørte over lignet mye på Norge med enkelte snøflekker her og der, men høyden vi kjørte var på 7000 fot og litt til ca 2200 meter tror jeg. Enda var det høye fjell rundt oss, virkelig flott.
Dag 6: Lake Tahoe - Ely: 350 miles
Startet dagen med en spasertur ned til Tahoe mens vi ventet på at frokosten skulle bli klar. Sultne og med håp om et herremåltid troppet vi opp for å få servert sukkerglasert kanelsmultringer, saft og keffe. Etter å ha fortært frokosten var det bare å pakke på og komme oss i kjøringen. En ny vri i dag, var at vi skulle kjøre ca 45 minutter før vi tanket opp. Etter at alle hadde fått tildelt sine dråper bar det av sted, som vanlig uten problemer, og etter hvert kom vi oss av sted mot Ely på verdens ensomste vei. At det er USA`s ensomste vei er ingen overdrivelse. Vi passerte store sletter adskilt av fjellkjeder. Opp ett fjell ned på andre siden for deretter å passere nok en slette. Veiene var snorrette i omtrent 15 – 20 km lengde, sparsomt med vegetasjon. Det meste av Nevada er i sannhet en øde plass. Møtte en god del andre bikere kjørende på veien.
Dag 7: Ely - Ogden: 275 miles
Klar himmel og sol men bare 13 grader, og med gårsdagen i friskt minne, ble det diskutert livlig om hvor mye klær som var nødvendig for en behagelig dag på sykkelen. Startet ut fra Hotel Nevada, Ely kl 08.30, kjørte til Shell for å fylle opp tanken. Tok oss tid til å vaske / spyle syklene før vi kjørte videre.
Landskapet vi kjørte gjennom før lunsj var fascinerende lange og endeløse sletter. Stoppet i West Wendover for å fylle tanken. Vi spiste lunsj og slappet av i herlig sommervær før vi stilte klokken en time frem og kjørte ut av Nevada. Nå endret landskapet seg, til lange sletter med store saltsjøer på begge sider. Håkon mente jeg burde vite hvor lange de var men jeg målte ikke. Kjørte gjennom Salt Lake City før vi kom frem til Ogden. Der stoppet vi på Bw High Country Inn. Nå er sommeren her! En kald øl og en tur i bassenget etter en lang dag på sykkel og med mange inntrykk, kan det bli bedre?!! Vi avsluttet dagen med deilig middag på restauranten.
Dag 8: Ogden - Jackson Hole: 230 miles
Dagen startet med strålende sol og en ganske ok kaffe. Stod over frokosten i dag etter en solid middag i går. Kl. 08.20 var det som vanlig dagens turinformasjon fra Trond. Så bar det nordover på en eller annen Highway med medium trafikk. Det ble litt spredning på gjengen, men vi samlet oss fint da vi dro av til ”høyre” og inn på Highway 89 north. Solen midt i snuten og Harleyèn begynner å bli varm.
Først stoppet vi ved et utsiktspunkt med et ” great sceenic view”. Damene og noen karer var ikke like varme som Harleyèn . Vi hadde nå kommet fra de noe golde omgivelsene i Nevada og deler av Utah til ”ein grøn natur” : ”Grønt øve alt” selv om vi kjører i en høyde over havet på 2000m.
Stopp nr. 2 (vi er alle glade når Sidsel og Frode stopper. Det er fordi noen har for lange bein, noen for korte bein og noen må tisse) Var på et fantastisk utsiktspunkt over Bear Lake. Folk var kalde og trodde det skulle snø, men det var 60°F (15,5°C) så det var nok vinden som utgjorde ”chill effekten”. Spurte en hyggelig kar på turistinformasjonen hvor høyt over havet vi var og han svarte 7606 (2377m) så ” me e høgt øve havet” Da vi hadde knipset og ordnet oss så bar det nedover en del svinger til Bear Lake i 6 gir, og Harleyèn maler som en katt. Fikk låne en CD av Frode og hører på ”King of the road” og ”Highway to hell”.
På stopp 3 var det tid for lunsj, godt for de av oss som ikke hadde spist frokost. Hele gjengen stimet inn på Butch Cassidy`s restaurant / saloon (vi er i Idaho nå). Det er ikke synlige tegn på når vi kjører fra en stat til en annen, men en merker at en er i ”ein annan stat når ein ikkje får kjøpt vin på bensinstasjonane som i Utah. Karin og jeg var blandt de siste og når vi skulle inn kom Anders ut igjen og sa at det var en sur kjerring som styrte på der inne og at han ville ”faen ikkje spise der”. Vi stakk derfor bort på en Mexicansk restaurant og fikk prima servering. ”Eg har aldri møtt så smilende mexicanere før og servicen var topp. Maten var også superb!. Vi fyrte opp Harleyene igjen og kjørte videre. På ett eller annet tidspunkt kom vi inn i Wyoming. Følte selv at nå begynner ”the wild west”, så skilt som ” The mouintain land”, hester, kveg og cowboyer som fikset gjerdestolper ( nett som på film). Fremdeles er vi høyt over havet. Selv er jeg overbevist om at det er en del av det sydlige Rocky Mouintains. Harleyen er god og varm, men ho Karin er fremdeles kald. Turen i dag har gått igjennom vill natur. Grønt og fantastisk, svingete og herlig. Forsøker å lage den perfekte kurvatur gjennom svingene og mener selv jeg har klart det, er det noen som har sett hvor god jeg har vært innimødle!!! Har sett dyr som har blitt påkjørt og masse svære fugler – og har krysset ”snake River” tre ganger. Vi kommer inn til Jackson ca 15.10. Parkerer ved ”49er Inn” og tar en hvil. Da vi har hvilt litt ser vi ut av vinduet. Nei har du sett, - - Jackson har en ”Stoltezekleiv opp”. Vi tar på oss joggesko og drar av sted. Vi kom til toppen, men det var bratt og noen løse partier. Fantastisk utsikt over Jackson og omgivelsene.
Torbjørn er forfatter, - og jeg lovet å føre inn i boken,- det var før jeg så hvor mye han hadde skrevet, og i tillegg hadde han glemt ett stopp ”drit i det” sa jeg, og nå går vi og ete----.
Dag 9: Jackson Hole - Cody: 210 miles
En nydelig morgen I Jackson med frisk og kjølig luft, selv om solen skinte fra skyfri himmel. Det må ha vært en kald natt, motorsyklene var rimet og med en tynn ishinne. Frokost ble inntatt sammen med en busslast med tyske turister. Det ble en del køståing og prate- støy. Vi kom av gårde som planlagt kl 08.30, og var snart ute på landeveien med utsikt mot Teton Range, en fantastisk fjellkjede som for anledningen var badet i sol. Vi var bare nødt til å stoppe og fotografere. Grand Teton er hele 4197 m.o.h. og jeg er nokså sikker på at alle tok bilde av denne fantastiske fjellkjeden. Turen forbi Jackson Lake gikk som smurt, og snart sto vi ved inngangen til Yellowstone National Park. Her var det mye trafikk. Et stykke oppe i veien var det omfattende veiarbeid, så vi ble stående en stund i stillestående kø da det kun var en kjørebane som attpåtil var grus. Kjøringen i anleggsområdet gikk pent og sakte og alt gikk fint.
Vi hadde Odd Faithful geyser basin som mål. Vi hadde lunsjpausen her og fortsatte deretter mot Cody.
Vi passerte høyeste punkt som er 2558 m.o.h.
Veien videre gikk gjennom vakker natur. Det blir mange inntrykk som i en kontinuerlig strøm.
Dagen ble avsluttet med Rodeo i Cody. En eventyrlig fin dag er over.
Dag 10: Cody - Sheridan: 155 miles
Startet i strålende solskinn. Turen gikk fra Cody til Sheridan – ca 24 mil. Da vi kjørte fra Cody krysset dådyr hovedveien midt i byen. Vi fulgte vei nr.14 via Lowell til Big Horn National Park. Det startet med flate slettelandskap omgitt av fjell, før vi etter ca 1 times kjøring begynte klatringen opp til 9400 feet (ca.3100m). Fargesprakende fjellformasjoner i rødt og gult gjorde oss målløse, og kameraene klikket ivrig. På toppen lå snøen helt inntil veien og sloss om plassen med blomstertepper i gult og blått. Så bar det nedover i flotte svinger, og landskapet forandret seg til skogkledde fjell og grønne sletter. Felles lunsj skulle spises på Bear Lodge Resort, men vi kom for tidlig og fortsatte direkte til Sheridan, der vi var ca kl 14.00.
Hotellet lå sentralt og vi spiste felles lunsj i Buffalo Bill Resteuranten 1893. Så ruslet vi rundt i byen – som har 15000 innbyggere, ligger på 3743feet høyde, og som har en Main Street med mange fine butikker. En flott dag ble avsluttet med samvær i gruppen som er utrolige hyggelige folk.
Dag 11: Sheridan - Custer: 215 miles
Strålende morgen i Sheridan. Dette blir nok den første dagen alle stil-longser kan pakkes ned. Som vanlig er hele gjengen tidlig oppe. Steller litt med sykkelen og inntar frokost. I dag fikk vi til og med skikkelige amerikanske vafler med vaffelsirup. Søtt og godt. Og så ut i veien kl 08.33., 3 min forsinket. Og ut på prærien bar det. Og den er utrolig. Men skiftende og interessant på tross av de uendelige avstandene. Mye rett frem med 75 mph som fartsgrense. Det gikk unna! Flotte farger i alle sjateringer i grønt og masse gule blomster. Og så kom varmen! 30-35gr C. Første stopp med Powder Rider for omkledning og vann. Videre til Gilette for bensin og lunsj. Gjengen holder nå samlet. Nå er vi blitt ristet sammen i 1 ½ uke, kjenner hverandre og trives sammen. Neste stopp i Newcastle. Og da var det varmt! Skygge og vann hjalp sjamøretappen mot Custer i flott landskap, skogkledde åpne åser og fine svinger før vi sjekket inn på Rocket motell. Litt diskusjon med ”sjefen” Trond om farten i feltet og evnen og viljen til å holde luker. Det ordner seg. Nå (kl 17) er det samling til øl og godprat. Eilif ”Nå har vi det fint”. Og det har vi. Turen så langt har vært en fantastisk opplevelse. Vi har virkelig fått sett mye av USA. Alle har vi tilpasset oss, og ingen har vist spisse albuer. Vi skryter av oss selv, og mener at vi er en hyggelig gjeng. Og i morgen har vi ”fri”. Skal på rundt tur uten ”sjefen”, da skal andre få bestemme.
Dag 12: Black Hills
Fridag i Custer! Dagen opprant med lettere skyer. Værmeldiga var litt usikker, men vi er da tøffe!! Ti sykler valgte å dilte i rompa på Frode. Vi startet som vanlig halv ni. Dette var dagen for mange dyr. Mange rådyr/ hjort langs veien. De som oppdaget levenet så bare dumt på oss. Det var mye skog i førsten avbrutt av disse merkelige fjellformasjonene. Vi svingte innom Game Lodge i håp om at det var noen bøfler der, men nei. Men den som venter på noe godt osv. Snart kjørte vi over Buffel møkk i veien, og på et jorde var de. En DIGER flokk. De stod flere inntil veien på begge sider. Merkelig!!! Vi gikk ikke av syklene men tok bilder i fart. Hjertene våres sluttet ikke å galoppere før lenge etterpå. Veien videre var fantastisk. Flotte svinger. Neste stopp var Mount Rushmore for å se de fire gamle presidentene. Et fantastisk og minnerik skue. Helt tilfeldig fikk vi høre at det ble vist film om byggingen. Jeg tror jeg satt i åpen munn i ti minutter. Også fantastisk. Da vi skulle reise tok vi et møte på den videre veien og ble enige om å dra rett til Crazy Horse. Igjen på flotte veier. Fint å se en av presidentene fra siden. Crazy Horse var også storslagen selv om den ikke var ferdig. Litt av en ide å begynne på. Også produsere ti barn for å få en arbeidstokk. Men det blir fint når det blir ferdig i en annen generasjon. Vi dro rett derfra og hjem det var jo bare rett ned i streeten! Fantastisk dag. Solen kom etter tre dråper (store) regn.
Dag 13: Custer - Pierre: 250 miles
Vi våknet til nok en solfylt dag. Noen tok morgen kaffen rundt Harley`n til Berntsen som kvelden før hadde fått en runde med palmolive aromaterapi og hadeslange og vaskeklut. Sjelden har en H-D duftet så godt! Turen ut av Custer gikk gjennom Blach Hills der vi for siste gang vinket farvel til indianer høvdingen Crazy Horse som om hundre år (?) blir verdens største skulptur i fjell når den en gang blir ferdig.
Dagens høydepunkt var besøket i Badlands National Park. Et utrolig landskap bestående av topper og daler, tinder og kløfter som fra en annen planet. Maken til landskap hadde vi ikke sett noe annet sted på kloden! Helt utrolig! Fra Badlands gikk ferden videre på snorrette veier over prærien der kraftige sideving gjorde det til en utfordring og holde sporet i 100km/t. Etter en rask benstrekk i veikanten ankom vi Pierre der bassenget var i bruk ti minutter etter at syklene var parkert. I morgen venter 560km, det blir en lang dag!
Dag 14: Pierre - Mankato: 350 miles
Siden klokken ble skrudd fram en time fram i går kunne en kanskje tro at noen gikk surr i vekkerklokken, men neida. Ikke denne gjengen her. Alle ”hester” var påsalet og klar presis kl 8.00. Rask lett frokost før vi dro. Ut på prærien- jihaaa og dagens lange etappe var i gang. Mil etter mil med maisåkre og solen midt imot. ”Vi kjører HW14- den strakaste vei”. To stopp før lunch, og plutselig satt vi benket rundt et bord og kunne forsyne oss fra dagens buffe, sammen med lokalbefolkningen som inntok etter- kirke tid- lunchen. Det gjorde seg med en times stopp for skal jeg være helt ærlig så hørte jeg mer enn Harley brumming bak meg. Det var mer en sånn lyd : zzzzzz. Etter å ha kjørt ganske mange mil stod det kultur på dagens timeplan. I Walnut Grove besøkte vi museet som viste alt om Laura Ingalls Wilder. Hun som skrev alle bøkene som senere ble vist som TV-serien ”Huset på prærien”. Den gikk hver lørdag (tror jeg) fra 1973. Artig å se igjen bilder av de som vi fulgte så ivrig på TV. Dagens etappe var ganske lang men det går unna når milene ligger der rett fram. Vi ble nesten litt forbauset når det kommer en sving eller dukker opp en ”by” med 82 innbyggere. Det er stort sett ingen å se ute. Søndagsstillheten har senket seg over hele staten. Kveldens base er et stort Best Western motell. Fem-seks av oss prøver ut innendørs bassenget før vi ”pynter” oss. Stakkars kokk som har stengetid klokken 20. Her kommer vi anstigende en etter en med store intervaller, lager oss langbord og mener at han –kokken altså- må starte på nattskiftet .Det ser det ut til at betjeningen gjør og alt blir unnagjort med et stort smil. Tror vi norske har noe å lære her. Maten er velsmakende og vi storkoser oss. Ingen sak å sovne etter dette. Og i morgen kan vi riktig sove frampå. Vi skal ikke av gårde før klokken ni. Jeg vedder ti doller på at solen skinner når vi våkner.
(Denne strekningen blir delt i to på de neste turene. Overnatting i Brookings, SD).
Dag 15: Mankato - Mauston - 200 miles
Dagen startet med frokost, nydelig… Så var det pakking på sykkelen som stod så fint oppstilt på fin rekke. Avreisen var klokken ni. Vi kjørte igjennom frodige jordbruksland og smålandsbyer. Det ble ganske kaldt så på første stopp var det på med klær, selv jeg måtte brette ned buksebeina og på med ekstra jakke, og det smakte ekstra godt med en kaffe kopp. Vi kjørte videre til bensinfylling og lunch, herlig suppe og ”mais pølse” og kaffe. Turen gikk så videre og vi passerte elven Mississippi der det ble stopp for fotografering og strekk på beina. Nå er vi i staten Wisconsin hvor vi kjørte inntil Best Western hotell. Her var det bra flotte rom som vanlig. Restauranten hadde god mat. Halvard likte kake med krem, det fikk vi se, ei stor vannbakkels skled ned, pluss min krem også, da var han god og mett. Etterpå endte noen av oss i baren, der ble det biljard spill, Tordbjørn – Jan Egil og Håkon prøvde seg mot en amerikaner, gikk sånn passe. En kjekk kveld. I morgen er det siste kjøredag, litt trist etter så mange kjekke dager.
Dag 18: Mauston - Chicago: 190 miles
Siste dag! Vi våknet ca klokken seks til en grå morgen. Dette var nytt da alle de andre morgningene hadde vært solfylte. Nå var det å pakke koffertene igjen. Nå var det siste gang vi skulle plassere de i bilen til Trond.
Vi spiste en bedre frokost på restauranten som tilhørte hotellet. Det var ikke alle som var like heldige med bestillingen. Eilif hadde bestilt en ”special” og fikk en gedigen sak. Det så ut som svære skiver stekt i egg, inni skivene var det syltetøy og diverse, amerikansk frokost på sitt verste. Da vi våkner så tidlig har vi god tid om morgningene og det er deilig. I dag skulle vi starte klokken ni og det var bare å kle på seg regntøy da det så veldig usikkert ut med tunge grå skyer. Vi skulle ikke kjøre langt i dag, men det var nok mange som var spent på hvordan innkjøringen til Chicago skulle bli. Vi startet med å kjøre opp på interstate 90 east men tok raskt av på route 12 og deretter 14 east. Igjen kjørte vi igjennom tettsteder og jordbruksområder. Det som var spesielt denne dagen var veidekket – tverrgående riller slik at det føltes som vi kjørte på en toglinje –dunk – dunk –dunk. Men tross alt er det å foretrekke før en trafikkert motorvei. Vi fylte bensin og spiste lunch i Walworth, et lite tettsted. Lunchen ble inntatt på en Subway litt lenger ned i gaten. Da vi kom dit ned så var det så lang kø at vi kjørte opp til bensinstasjonen og kjøpte en sandwich. Jeg tror de som spiste lunch på Subway var mer fornøyd enn oss.
Nå var det siste etappe igjen inn mot Chicago. Utrolig nok hadde det ikke regnet, og skyene var heller nå lysegrå. Vi kjørte fremdeles først og skulle holde 47sør og 64 øst. Ingen motorvei men ganske mange lyskryss og dårlig veidekke med humper. Dette gikk jo kjempe bra, ikke noen stressende innkjøring. Helt tilslutt kjørte Trond forbi og viste veien. Ca klokken 14.45 var vi fremme i St Charles og ved Zylstra H.D. Utrolig, vi var fremme. Ikke noe stress og ikke noe regnvær. Når vi kom frem stod det kalde pils som ventet på oss, og jeg tror det var mange som var lettet da innkjøringen hadde gått så fint. Zylstra H. D. er en kjempe butikk med verksted, dealer og mange H.D motorsykler og diverse klær og utstyr. Nå var det siste sjanse til å kjøpe utstyr og jeg tror mange benyttet seg av den anledningen. Nå skulle alle syklene gjennomgås for eventuelle skader osv. Det var fort gjort og det var ikke noen problemer med noen av syklene. Det var nok noen som synes det var rart og ta avskjed med sykkelen som hadde vært trofast gjennom hele turen. Klokken 16 kom en buss og hentet oss og skulle frakte oss til hotellet. Det var en buss med 23 seter, da vi nå var 22 stykker ble det en stappfull buss, med glade og slitne deltakere. Vi kjørte i en time og kjørte nå på motorvei med mye trafikk noe som vi heldigvis slapp å kjøre på. Ca klokken 17 var vi fremme ved hotellet som lå like ved flyplassen, det er jo veldig praktisk. Når vi kom frem så stod Trond og ventet på oss og delte ut hotell nøkler for siste gang.
Vi skulle nå møtes kl 19 på restauranten på enden av hotellet for avslutnings middag. Dette var en kjempe koselig avslutning på en fantastisk tur. Trond startet med å takke for en flott tur og gav hver og en et ”cetificate” for å ha gjennomført 3310 miles fra Los Angeles til Chicago. Det var mange som reiste seg og holdt taler. Kveldens høydepunkt var nok sangen som Randi og Britt hadde laget. 14vers hvor hver og en var nevnt. Utrolig hvordan de har fått det til! Eilif og Kirsti hadde laget diplom til Trond, Frode og meg. Per Johan bidro med trønderhistorier, Kjell takket for en flott opplevelse og Torbjørn kom med noen artige betraktninger om gruppen, kjøringen og de tre bak. Ca kl 22 var det faktisk slutt nå gjenstod det å utveksle klemmer og si takk for turen. Noen gikk inn på baren ved siden av og avsluttet kvelden der.
Mange skal være noen dager ekstra i Chicago uten motorsykkel. Men Kjell og Marianne, Thorolf og Anders, og Frode og jeg reiser neste dag.
Det har vært en fantastisk tur! Ingen uhell verken med sykler eller mennesker. Vi har ikke hatt regn på hele turen, andre vi traff hadde hatt mye regn, så det virket som vi utrolig nok klarte å kjøre utenom.
Det har vært utrolige synsinntrykk fra high way 1 langs kysten gjennom et øde Nevada, utrolige fjelloverganger og naturparker i Utah, Wyoming og South Dakota. Vi har virkelig vært på landet med cowboyer, hester og prærie og videre til jordbruksland så langt øyet kan se. Det har vært mange høydepunkt San Francisco, Golden Gate, Mount Rushmore og utrolig mange fjelloverganger og naturparker. Fantastiske mennesker har vi møtt, og det har vært fantastiske mennesker som har vært deltakere.
Det har vært utrolig mange hyggelige stunder rundt basseng kanten eller utenfor motellet.
Tusen takk!
Sidsel og Frode.
2 comments:
Skal kjøre denne turen i juni 2010 - gleder meg.
Veldig bra blogg. Kjørte Route 66 i 2010 og har meldt oss på Wild West med Sturgis i 2012. Kjekt å lese gjennom dette på forhånd!
Post a Comment