Den første turen gikk i juli 2008 og var en såkalt prøvetur med en liten gruppe, og bare deltakere som hadde vært med tidligere ble invitert til å melde seg på. Det er vel varmt å kjøre denne ruten om sommeren, så turen går nå rundt påsketider.
Norwegian Route 66 Association samarbeider med Route 66 Motorcycle Rentals i Marina Del Ray i Los Angeles, og de garanterer at motorsyklene som brukes er av årets modell og i tipp topp stand. Firmaet er en del av Bartel Harley-Davidson, og virksomheten ledes av Glenn Bartels. Motorsyklene vi skulle bruke var allerede klargjort for turen, og ikke bare det; noen av de var splitter nye og hadde ikke rullet på veien mer enn de nødvendige kilometerne for klargjøringen. Ikke alle motorsykkelutleiere setter sin ære i å bruke topp utstyr, men Glenn fortalte at som Official Harley Rentals-utleier er det deres policy å kun leie ut de nyeste og beste syklene.
Turen startet en lørdag, og på ettermiddagen dagen i forveien begynte deltakerne å melde sin ankomst på hotellet. Noen kom direkte fra Norge, mens andre allerede hadde hatt noen dager på amerikansk jord. Los Angeles er absolutt verdt å tilbringe noen dager i, og vil man se mer ligger San Francisco, San Diego og Las Vegas bare en kjøretur unna.
"Bli kjent med"-møtet på kvelden bar mer preg av "takk for sist" da deltakerne kjente hverandre fra tidligere turer. Svein Magne Liknes, Øystein Jensen og Odd Magne Liknes jobber sammen i Nordsjøen, mens Svein Åge og Anders Langeland ikke bare er oljearbeidere, de er også far og sønn. Rune Kirkerud, Erik Bjøralt og Astrid Stene er venner fra Hamar-området. Karl-Ove og Tove Thomassen fra Tromsdalen og Stig Solbakken og Doris Sæle fra Bergen er dedikerte HOG-medlemmer som liker å legge ut på langtur. I tillegg var det reiseleder Magnus Ellingsen og Paul Volden som skulle kjøre følgebilen og meg selv, Morten Andersen fra Bikerjournalen (www.bikerjopurnalen.no).
Stemningen var god. Det var tross alt 4. juli, den amerikanske nasjonaldagen, og vi var i USA og skulle på langtur. Etter at alle var presentert og Magnus hadde informert om turen ble det litt løselig prat om selve kjøringen, og da teamet dreide inn på sikkerhet svarte Magnus enkelt og greit:
-Jeg anbefaler på det sterkeste at alle brukes skikkelig kjøreklær og utstyr, men ikke forvent at jeg gjør det…
Dag 1: Los Angeles, CA – Palm Springs, CA
Lørdagen startet med en solid frokost på hotellet før vi dro ned til Route 66 Rentals for å kvittere ut motorsyklene. Syklene sto ferdig linet opp foran butikken med navnelapp basert på hvilken sykkel hver enkelt hadde bestilt. På denne turen skulle vi bli tolv deltakere, men på returen fra Miami til Los Angeles var det påmeldt femten stykker så vi fikk laste inn tre ekstra motorsykler i den følgebilen.
Magnus fortalte at den første dagsetappen på slike turer alltid er lagt opp med en forholdsvis grei distanse for at alle skal bli kjent med syklene og kjørekulturen i USA. For vår del dreide det seg om å komme ut av Los Angeles og finne retningen mot Palm Springs. Med GPS’er som ikke var helt oppdatert ble det litt bomskudd før vi var på rett vei, og gruppen ble splittet opp i mindre enheter. Selv har jeg sansen for den gode gamle kartboka, og etter hvert lå jeg på Interstate 10 med skyskraperne i downtown LA som bakgrunn på vei østover mot Palm Springs. Med på "laget" var Stig og Doris som også hadde kommet bort fra resten, og da vi stoppet for å få en matbit fikk vi anledning til å bli bedre kjent.
Overnatting: Palm Springs, CA
Høydepunkt: Endelig på vei mot østkysten!
Dag 2: Palm Springs, CA – Gila Bend, AZ
Morgenstund har gull i munn, og det å stå opp en tidlig morgen i en ørkenby som Palm Springs er magisk. Luften er klar, og mens motorsyklene fremdeles er våte av nattedugg vitner den klare blå himmelen om at det vil bli nok en varm dag.
Highway 111 tok oss forbi Salton Sea, en salt innsjø som i areal er større enn Lake Tahoe og dermed er California største innsjø. Salton Sea er ikke mer enn 15 meter dyp, men akkurat som i Death Valley ligger Salton Sea under havnivå og vannoverflaten ligger hele 65 meter under havet. Denne fordypingen i landskapet bidro da også til at temperaturen steg til Death Valley-lignende høyder, og det begynte å bli farlig varmt. Sanddynene vi deretter kjørte gjennom på vei mot Yuma var en del av The Sand Hills, et område kjent for sitt ørkenlignende landskap.
Nåla på temperaturmålerne på syklene sto nå fast på 120 F (49 grader C), og senere på dagen fortalte ansatte på en bensinstasjon at temperaturen den dagen hadde vært oppe i hele 130 F. You do the math! Da vi på ettermiddagen ankom Gila Bend i Arizona hadde det virkelig vært en lang og varm dag. Gila Bend er ikke verdens navle, men en av severdighetene i den lille byen var hotellet der vi skulle overnatte; The Space Age Lodge. Det sørvestre hjørnet av USA er kjent for UFO-historier, og Leo Stivall fant i 1965 ut at han skulle spille litt på det og bygde motellet og den tilhørende restauranten med design som et landingsfelt for flygende tallerkener.
Overnatting: Gila Bend, AZ
Høydepunkt: Kjørte gjennom sanddyner og tilnærmet ørken før YumaDag 3: Gila Bend, AZ – Tombstone, AZ
Varmen gjorde at vi avtalte å starte tidligere om morgenen og selv om enkelte morgenfugler gjerne ville startet ennå tidligere landet vi på klokka syv. Tidlig nok det når man har ferie, men samtidig en fin tid på døgnet hvor alt våkner til liv.
Vi kjørte Highway 85 over Sauceda Mountains mot Ajo. Landskapet hadde etter hvert skiftet karakter, og vi kjørte nå gjennom skikkelig amerikansk prærielandskap. Vi var aldri langt unna grensen mot Mexico, og selv om det var liten trafikk møtte vi stadig kraftige firehjulstrekkere uniformert i hvitt og grønt merket Border Control.
Målet for dagen var Tomstone, en gang en av de villeste byene i det ville vesten. Tombstone, som i sin tid ble grunnlagt da Ed Schieffelin famt en sølvåre der i 1887 er ikke store stedet, men i løpet av tre-fire år ble byen invadert av sølvgravere, lykkejegere og andre som ville ha en bit av kaka. Luksuriøse Crystal Palace var blant de 110 skjenkestedene i byen, og hele tre aviser, Tombstone Epitaph, The Nugget og The Prospector, leverte siste nytt til innbyggerne.
I dag er Tombstone en av de best bevarte stedene fra det ville vesten. Tombstone vil for alltid bli husket for oppgjøret i OK Corral mellom Clanton-gjengen, McLaury brødrene, Earp-brødrene og Doc Holiday, og på det restaurerte gravstedet Boot Hill ligger noen av de som endte sine dager i dette og lignende oppgjør i Tombstone.
Høydepunkt: Tombstone
Dag 4: Tombstone, AZ – El Paso, TX
Vi hadde ikke kjørt langt fra Tombstone før et annet metall hadde lagt grunnlaget for nok en liten by. I Bisbee fantes tidligere en av verdens største forekomster av kobber, ved siden av rike funn av gull og sølv. Takket være Harrison M. Lavenders innsats klarte man å utvinne disse ressursene på en lønnsom måte. I dag er gruvedriften nedlagt, og Bisbee er blitt et rekreasjonsområde og et populært sted for kunstnere å bosette seg i.
Intet varer evig, og heller ikke det gode været. Når det regner på prærien så bøtter det ned, og idet vi entret New Mexico så fikk vi et skikkelig regnskyll. Det ga seg etter hvert, men det grå skydekket hang over oss videre. Lunsjen denne dagen skulle bli litt utradisjonell, og i Colombus svingte vi av fra Route 9 og kjørte i retning Mexicogrensen. Der parkerte vi syklene, og gikk fots over grensen til Palomas. Målet var The Pink Cafe, som ikke bare hadde nydelig meksikansk mat men også solgte keramikk og håndlagde produkter. Det lille vi for øvrig så av byen south of the border fristet oss ikke i nevneverdig grad til å bli til etter mørkets frembrudd, så vi tuslet tilbake til good ol' U S. of A…
Regnskyllet vi hadde hatt tidligere var ikke over, og etter hvert ble det et skikkelig regnvær som ikke så ut til å gi seg med det første. Det varte hele veien til El Paso, som lå rett over grensen til Texas. Det kraftige regnværet hadde forvandlet byen til et flomområde, og planene for kvelden inkluderte derfor ikke motorsykkelkjøring. Syklene ble parkert utenfor hotellet, og siden ingen hadde lyst til å ta taxi noe sted ble det enkel bevertning på den lokale McDonalds og Subway.
Det er en liten verden, for samtidig med at vi akkurat hadde kjørt ut av New Mexico og inn i El Paso i Texas var en annen gruppe med nordmenn på vei vestover langs Route 66 i regi av Norwegian Route 66 Association. De hadde stoppet i Albuquerque i New Mexico, og vi var derfor ikke så veldig mange mil fra hverandre.
Overnatting: El Paso, TX
Høydepunkt: Lunch i Palomas, Mexico.
Dag 5: El Paso, TX – Alpine, TX
Texas er USA's nest største stat og blir bare overgått av Alaska i størrelse, og med 23 millioner innbyggere er Texas også den nest mest folkerike staten i USA. Det er olje, landbruk og kvegdrift som er hovedgeskjeftene i Texas, og cowboy-hatten er en del av klesdrakten og bæres stolt av mange.
Fra El Paso kjørte vi til den lille byen Alpine, som var målet denne dagen. Alpine ligger godt gjemt oppe i fjellene, og tilbyr den enorme naturen som største turistattraksjon. Veien til Alpine gikk gjennom et fantastisk fint område, og man føler seg liten i det enorme landskapet.
På hotellet i Alpine var det ordnet i stand en BBQ-aften med biffkjøtt, burgere, pølser, bønner og alt godt som hører til en ekte cowboy-middag, inklusive long-neck Budweisere. Ordensmakten hadde også fått nyss i at det var "new kids in town", og de svingte sånn aller høfligst innom for å sjekke oss ut. Senere sørget hotellets limousine-service, i form av en forlenget Jeep Wrangler(!), for å kjøre oss til den lokale puben Harrys hvor flere longnecks ventet…
Overnatting: Alpine, TX
Høydepunkt: BBQ på kvelden
Dag 6: Alpine, TX - Del Rio, TX
Del Rio er en grenseby mot Mexico, og da vi nærmet oss fikk også se Rio Grande-elven. Rio Grande er stor i dette området grunnet oppdemming, og landskapet var grønt og frodig. Selve byen var vel som grensebyer flest, selv om Del Rio hevder at de er den beste byen på grensen. Ikke godt for oss å bedømme som bare skulle overnatte for så og dra videre, men faktisk er det flere berømtheter som har eller har hatt Del Rio som sin hjemby, blant andre den avdøde radiomannen Wolfman Jack.
Overnatting: Del Rio, TX
Høydepunkt: Den enorme naturen
Dag 7: Del Rio, TX - San Antonio, TX
Da vi dagen etter la av gårde med retning San Antonio kjørte vi ikke mange mil før første stopp. Alamo Village utenfor Bracketville ble bygd som kulisse for spillefilmen Alamo med John Wayne i hovedrollen, og har siden vært benyttet som location for en rekke filmer. Etter å ha tilbrakt noen timer der kjørte vi videre. Den videre kjøringen var grei, og vi ankom San Antonio tidlig på ettermiddagen.
San Antonio er en fin by, og byr på mange severdigheter. Mens noen ville bruke ettermiddagen på å kjøre innom et par lokale Harley-dealere for nødvendige innkjøp av T-skjorter og andre effekter, dro andre inn til byen. Øystein, Paul og jeg visste imidlertid hvor vi skulle, og bestilte taxi for å dra til berg-og-dalbaneparken Six Flags. I løpet av noen få ettermiddagstimer rakk vi å kjøre alle "værstingene", og vi startet med den nyeste attraksjonen; Goliath! Alle som elsker berg- og dalbaner kjenner den sitrende og forventingsfulle følelsen når man klatrer oppover bakken med rytmiske klang, klang, klang fra trekkjettingen. Og det finnes ikke ord som kan beskrive følelsen når man henger der og dingler høyt oppe i lufta før det bærer utfor, bortsett fra "åfyfaeninnihelveteeeee!!!". Resten av den kvelden var det liksom ingen ting som kunne måle seg med opplevelsene i Six Flags.
Overnatting: San Antonio, TX
Høydepunkt: San Antonio
Dag 8: San Antonio, TX - Orange, TX
Det var blitt lørdag, og vi hadde allerede vært på veien en uke. Tiden hadde gått fort, og inntrykken sto i kø. Da vi kjørte ut av San Antonio betydde det ikke bare et farvel med de enorme og øde områdene i det sørlige Texas, men også den varme og tørre lufta. Sakte men sikkert skulle det bli et langt klammere klima med høy luftfuktighet.
Vårt lille reisefølge hadde også rukket å bli bedre kjent med hverandre, og nå visste vi blant annet følgende. Halvparten av gruppen ville gjerne besøke så mange Harley-dealere som mulig, mens den andre halvparten ville innom samtlige Hard Rock Cafe-restauranter på veien for å kjøpe glass. Det gjorde at de enkelte ganger måtte legge ut på egen hånd, og da vi passerte Houston i god marsjfart svingte HRC-gjengen av for å gjøre det nødvendige innkjøpet.
-See ya' in Orange!
Overnatting: Orange, TX
Høydepunkt: Nok en god dag på veien
Dag 9: Orange, TX – New Orleans, LA
Borte var den tørrsvidde prærien hvor klapperslangene regjerte, og vi var i ferd med å entre sørstatenes sumpområder. Dette var alligatorenes rike, og som om ikke det var nok fortalte skiltingen at vi også måtte være oppmerksom på at bjørn kunne krysse veien…
Når man kjører motorsykkel i utlandet er det ikke alltid at det er det norske politisk korrekte som gjelder. Fra vi startet i Los Angeles hadde det vært så varmt at å kjøre i noe mer enn jeans og t-skjorte hadde vært umulig. I USA er påbudet om hjelm noe som avgjøres i hver enkelt delstat, og fra vi kjørte ut av California hadde hjelmen ligget godt nedpakket.
Vi hadde kjørt noen mil inn i Louisiana da jeg plutselig ble oppmerksom på blålys i speilet, og skjønte raskt at det var meg de var interessert i. Jeg kjørte ut til siden, stoppet sykkelen og klev av. Politibetjenten, spurte meg hvor jeg kom fra. Da jeg svarte Norway og titulerte han korrekt som ”officer”, svarte han ”what?” og jeg svarte Norway på nytt. ”In Lousiana?” spurte han før jeg fikk forklart at jeg var fra Norge i Europa. Han forklarte at han hadde fått melding over radioen om en gjeng meg med motorsyklister hvor flere kjørte uten hjelm, og det var ikke lov i Louisiana. –Sier du det, svarte jeg, og forklarte at jeg hadde en oversikt som viste at Louisiana var blant de statene hvor man kunne kjøre uten hjelm.
-Det var før, svarte han og sa at ”they try to change the law again, but until they do you must wear a helmet in this state”.
På spørsmål om jeg hadde hjelm svarte jeg bekreftende, og det samme gjorde Øystein. Han hadde fått med seg at jeg var blitt stoppet og hadde rygget sykkelen tilbake langs veiskulderen til der vi sto.
Etter en prat i veikanten hvor ”the officer” fikk høre om coast to coast-turen sa han på en vennlig måte at vi fikk varsle de andre om å bruke hjelm på turen videre gjennom delstaten. Ingen bot, og ingen formanende finger om hvor farlig det var å kjøre uten hjelm. Kun en ”sorry, gutter, sånn er loven”. Vi shaket til og med hands før han ønsket oss god tur videre.
Overnatting: New Orleans, LA
Høydepunkt: New Orleans
Dag 10: New Orleans, LA
New Orleans var den eneste stoppen på turen som skulle vare i to døgn. Etter åtte dager og vel 3000 kilometer på sykkelen skulle et par dager i New Orleans bli et kjærkomment avbrekk. Byen trenger vel ingen nærmere presentasjon, og etter orkanen Kathrinas herjinger kjenner alle til den. Vel fremme i New Orleans passerte vi den store sportsarenaen som hadde huset så mange hjemløse på flukt fra stormen, og det var en litt merkelig følelse å se byen på nært hold.
Hotellet vårt, The Prytania Park Hotell, lå i the Garden District, og det var bare et kvarters tur med den lokale trikken, en såkalt ”street car”, til Bourbon Street og the French Quarter. Beryktet og berømt for både jazz- og bluesmusikken, og ikke minst et løssluppent natteliv.
Det så ut til alle hadde godt av en pause, for syklene ble stående låst på parkeringsplassen fra vi kom til vi dro. Selvfølgelig ble det Harley t-shirts også fra New Orleans, for den lokale forhandleren hadde selvfølgelig skjønt poenget med også å ha en liten butikk sentralt plassert i sentrum. Også Hard Rock Cafe-gjengen fikk sine behov tilfredstilt, for ved Mississippi-elvens utløp å det den lokale HRC.
Dag 11: New Orleans, LA – Mobile, AL
To dager med pause var imidlertid nok, og da vi pakket på syklene for å kjøre videre mot Mobile i Alabama skulle det bli godt å komme ut på veien igjen. Vi skulle kjøre langs Mexicogulfens bredder gjennom Mississippi, og fra tidligere enkle kår kjørte vi inn i velstående områder gjennom Gulfport, før vi entret Biloxi. Alt var enten totalt renovert eller under oppbygging etter Kathrina, og det var tydelig et område med pengesterke innbyggere, noe blant annet et overdådig Hard Rock Hotel med casino og restaurant vitnet om.
Da vi på ettermiddagen ankom Mobile i Alabama viste det seg at Best Western-hotellet vårt lå rett ved siden USS Alabama Memorial Park hvor det pensjonerte slagskipet USS Alabama lå fortøyd. Etter nok en lang og varm dag fristet det mer med et par duggfriske ved bassengkanten enn å utforske skipet, så det fikk vente til neste dag.
Overnatting: Mobile, AL
Høydepunkt: Kjørte langs Mexicogulfen.
Dag 12: Mobile, AL – Tallahassee, FL
USS Alabama var et imponerende skip som fortonet som en flytende festning med til sammen 129 kanoner og maskingevær montert over hele skipet. Skipet ble tatt ut av tjeneste i 1947, og i 1964 ble USS Alabama slept til Mobile hvor det ble åpnet som museum året etter. I tillegg til USS Alabama besto museumsparken av en ubåt, og ute på området og inne i en stor hangar sto det en rekke fly fra Mustang til F16 og Lockhead A12.
I halv elleve tiden var vi klar for å dra videre, og det var ikke for tidlig. Temperaturen lå i underkant av 40 C, og den høye luftfuktigheten gjorde at svetten rant av kroppen selv om jeg sto i skyggen og ikke rørte en muskel.
Da et stort skilt proklamerte med "Welcome to Florida" ble det bråstopp. Av med hjelmen, og på med bandanaen igjen! I det nordlige Florida preges ikke naturen ensidig av det typiske sumplandskapet som man finner lenger sør, og vegetasjonen består også av nåletrær og frodige skoger. Hadde det ikke vært for temperaturen og de sporadiske sumpene som kunne inneholde en og annen sulten alligator, så minnet det litt om Norge. Men bare litt. Veiene i Florida, og i USA for øvrig, er brede og gode, og er langt over norsk standard. Og når vi stoppet for å fylle bensin kostet den bare en femmer for literen…
Overnatting: Tallahassee, FL
Høydepunkt: Besøk på USS Alabama
Dag 13: Tallahassee, FL – Daytona, FL
Klokka var halv fire på ettermiddagen. De siste kilometerne hadde vi fulgt Route 1 østover før vi krysset under Interstate I-95, og kjørte over kanalen ved Ormond Beach. Da vi kom frem til Atlantic Avenue så vi det; havet. Atlanterhavet! Vi skulle krysse det amerikanske kontinentet fra California i vest til Florida i øst, og nå var vi altså der. Fra et stort verdenshav til et annet, og på veien hadde vi fulgt Rio Grande et stykke og Mexicogulfen videre.
Før vi nådde havet hadde vi også lagt inn en stopp hos en av verdens største Harley-Davidson forhandlere, Bruce Rossmeyers Destination Daytona. Den tidligere Cadillac-selgeren har virkelig slått seg opp på å selge motorsykler, og Rossmeyer eier flere Harley-butikker langs Floridas østkyst fra Ormond Beach til Ft. Lauderdale. Destination Daytona huser blant annet også Arlen Ness Motorcycles og deleleverandøren J&P Cycles i tillegg til flere restauranter og et motell.
Den gode Florida-solen hadde imidlertid forsvunnet, og i stedet hadde det begynt å silregne. Da vi så havet mellom hotellbygningene langs Atlantic Avenue var de fleste gjennomvåte. Ikke av selve regnet, men fordi at selv om det regnet var det akkurat like varmt og fuktig og regnklærne pustet ikke akkurat ut fuktigheten. En god dusj og rene klær senere var vi fit for fight igjen. Hotellet denne dagen, Myan Inn, lå rett på beachen, og bare et steinkast fra berømte Main Street, men regnet satte en stopper for den helt store sightseeingen.
For motorsykkelfolk fra hele USA og verden for øvrig er Daytona kjent for verdens største motorsykkeltreff, Daytona Bike Week, i mars hvert år. Den langsiktige spin-off effekten av Bike Week har gjort Florida til en av de viktigste statene for motorsykkelindustrien, og en rekke firmaer har etablert seg i solskinnstaten. Men ikke bare motorsykkelfolk kjenner sin besøkelsestid i Daytona. Daytona Speedway er en av USAs mest legendariske racebaner, og der kjøres det året rundt store løp som trekker hundretusener til byen, blant annet det prestisjefylte Daytona 500.
En rustikk restaurant og pub i laftet tømmer lå rett ved siden av hotellet, og gjorde derfor nytten som samlingsplass utover kvelden. Det endte likevel med at noen måtte utforske Daytona Beach litt bedre, og både The Bank, Froggy's og selvsagt Boot Hill Saloon ble besøkt. En torsdagskveld i juli er ikke akkurat høysesong i disse barene, men det var likevel live musikk, bra med folk og god stemning.
Overnatting: Daytona Beach, FL
Høydepunkt: Daytona
Dag 14: Daytona, FL – Fort Pierce, FL
På vei sørover til Fort Pierce og den siste overnattingen på turen fulgte vi små sideveier som gikk parallelt med US1 og I-95. Landskapet var flatt, og mange steder var det ikke mye som skilte veien fra sumpen. Det lå liksom i kortene at her kunne man se alligator hvor som helst, og jeg hadde hele tiden et øye ned mot vannet. Da vi stoppet ved en liten bensinstasjon for å bunkre mer vann, kom vi i prat med de lokale damene som jobbet der og de fortalte at "joda, det finnes 'gators over alt". Bare noen kilometer derfra var det en innsjø hvor vi garantert ville se mange. Vi kjørte dit, men nei, ifølge en av de lokale innbyggerne så de sjelden alligatorer på denne siden av innsjøen. Det var et rekreasjonsområde, så vi tuslet likevel ned til vannet en tur. Det første som møtte oss der, liggende i vannskorpen, var en alligator på 2-3 meters lengde! Nå hadde vi jo sett massevis med alligatorer i Gatorland i Orlando noen dager tidligere, men det var en egen spenning å se en i vill tilstand.
Overnatting: Fort Pierce, FL
Høydepunkt: Alligator
Dag 15: Fort Pierce, FL – Miami, FL
Det var blitt lørdag, og en lang ferd var over. Nå kunne jeg selvfølgelig si klisjeen om at alle var enige om at det hadde vært en fin tur, og alle var enige om det! Den første coast to coast-turen i regi av Norwegian Route 66 Association var gjennomført, og ifølge Magnus med så vellykket resultat at det bare er noen detaljer som vil bli endret på. Neste tur går ved påsketider i 2011, ikke gå glipp av den. Det har vært en fantastisk og utrolig opplevelse, og du blir kjent med masse flotte bikere, både i gruppen og underveis.
2 comments:
hi, new to the site, thanks.
Kanon å "gjenoppleve" dette....
Satser på nye turer i framtiden.
Svein Magne
Post a Comment